Da strømmen gikk

Strømmen var kommet tilbake, og i det blendende lyset ble familien stående... lamslått av synet på sofaen...

De var alene, ingen andre var hjemme i det store huset. Den kalde påskenatten var mørk og stormfull. Tordenstormen hadde kommet plutselig, og hver gang tordenen rullet så han at hun rykket til. Hun så nervøst gjennom rommet, og beundret hans sterke og trygge fremtoning.

Hun ønsket mer enn noe annet at han ville omfavne henne, trøste henne, beskytte henne mot stormen. Hun ønsket at... Da gikk strømmen. Det ble stummende mørkt, og hun skrek. I et sprang var han på andre siden av rommet og satt i sofaen der hun lå. Han nølte ikke med å omfavne henne og holde henne tett inntil seg. Han visste han var i ferd med å innlede en forbudt forbindelse, og ventet at hun skulle trekke seg unna. Desto mer overrasket ble han da hun ikke viste tegn til å stritte i mot, men i stedet trykket seg tett, tett inntil ham.

Utenfor raste stormen videre. Den vokste, på samme vis som deres begjær, seg større og sterkere for hvert sekund. Begjæret ble sterkere, sterkere, til de begge visste at det ikke var noen vei tilbake. De visste at dette var galt, familiene ville ikke kunne forstå dette forholdet, men de kunne ikke stoppe nå! Oppslukt av følelsene sine hørte de ikke kneppet i ytterdøra eller klikket av lysbryteren.

Strømmen var kommet tilbake, og i det blendende lyset ble familien stående... lamslått av synet på sofaen...

Kommentarer